I forbindelse med Norske regelverk og håndheving av dette, så blir det ofte vist til "hvor bra det er i utlandet".
Jeg vet av erfaring at dette som oftest er en myte.
Mange tror at Norge er et drittland med mye mere byråkrati en i andre land.
Selv om dette sies titt og ofte, så blir det ikke en sannhet for det.
Kjøretøyforskriften i Norge er mer eller mindre en kopi av forskriften som brukes i 27 EU-land.
Praktiseringen varierer endel og de som regnes som strengest på dette området er Tyskland, tett etterfulgt av Frankrike og Sverige
Å få godkjent uorginale deler er nærmest umulig i Tyskland, og hvis man vil ha ettermontert turbo eller kompressor, så er dette minst like vanskelig som i Norge
(hvis ikke enda vanskeligere).
Men USA, det er jo "the Land of the free" ?
Nei, nei, nei ......
Byråkratiet i USA er enormt sammenlignet med det vi har i Norge.
Jeg har f.eks. jobbet med forsikring og eksport av bil fra USA, og har derfor litt erfaring med det.
I California er det meeeeget komplisert å få sertifisert/godkjent en bil, regelverket der er av de strengeste og mest kompliserte i verden.
De som kjører rundt med turbo eller kompressor der, er hele tiden bekymret for stikkprøver(store bøter) og må skru av "ekstrautstyret" før periodisk kontroll.
Men mange tror at "I USA, der er allting lov"
Bullshit !
En liten sann "historie fra virkeligheten" har jeg fra et internt reisebrev fra NRKs korrespondentvikar i Washington skrevet for ca. en måned siden.
Les og lær:
Bilkjøp
Korrespondentvikar i Washington, Jan Espen Kruse, ville kjøpe seg bil. Det var enklere sagt enn gjort.
Av Jan Espen Kruse
Dette er det første korrespondentbrevet jeg skriver på to og et halvt år. Så lenge er det siden jeg rundet av min fireårsperiode i den amerikanske hovedstaden. Men nå er jeg tilbake som korrespondentvikar, jeg skal være her i noen måneder mens prosessen med å utnevne nye faste utsendte går sin gang.
Og jeg må si at det er kjempestas å være tilbake i The land of the free, i frihetens eget land. Jeg følte meg på sett og vis hjemme med en gang jeg satte foten på amerikansk jord. Det å ha bodd og arbeidet på et sted i fire år gjør at en får et spesielt forhold til landet. Jeg visste hvilke steder jeg skulle oppsøke, hvilke kafeer og restauranter som har den beste maten, og hvilke butikker som kan tilby de beste kjøpene.
Bilfantasier
Og med en gang jeg fikk vite at jeg skulle over til USA, begynte jeg å fantasere om hva slags bil jeg skulle skaffe meg. Forrige gang var jeg grenseløst fornuftig og kjøpte en stor og rommelig sjuseter av typen Ford Windstar. Den var kjempepraktisk og hadde plass til barn, og slektninger og venner som ofte kom på besøk, og alt vi måtte finne på å kjøpe. Men den var ikke spennende.
Da vi kjøpte Forden, sto jeg også og siklet over en glinsende rød sportsbil av typen Corvette. Den hadde to seter og tak som kunne tas av. En seks liters motor med rundt fire hundre hestekrefter. Jeg har fremdeles våte drømmer om den bilen, og har siden angret som en hund på at jeg ikke kjøpte den også. Den kostet ikke mer enn 160 tusen kroner, og var naturligvis brukt noen år.
I Norge er det jo bare selvplaging å tenke på en sånn bil, men her i USA er det fullt mulig å realisere det. Og i tillegg koster jo bensinen bare omtrent fire kroner literen.
Joda, jeg hører allerede dem som roper at man må tenke på miljøet. Det er sant nok, men jeg innrømmer at fristelsene er mange på bilfronten her borte. Så denne gangen startet jeg med å se på en Audi fra 2006. Jeg ringte til bilforhandleren på forhånd for å få en veibeskrivelse, og da jeg kom fram, sto bilen i the showroom, utstillingssalen, den var nypusset og blinket i flombelysningen.
Sjefen for sjappa tok i mot meg, og presenterte meg for en av sine undersåtter som skulle ta seg spesielt av meg.
Mafiateknikk
Det er lenge siden jeg har følt meg så viktig. Prøvekjøringen var en sann fornøyelse, en motor på 3,2 liter er heller ikke å forakte.
Og Audien hadde alt tenkelig av utstyr og elektronikk. Men da vi kom tilbake begynte et spill som jeg aldri tidligere har vært utsatt for.
Det var helt tydelig at den økonomiske krisen har rammet bilforhandlerne hardt, og enhver mulig kunde er dyrebar i disse dager.
I min ungdom tok jeg forsvarets russisk-kurs, der målet var å lære det fremmede språket godt. Men vi ble også utdannet som avhørere, i tilfelle det norske forsvaret måtte ta seg av russiske krigsfanger i en konfliktsituasjon. Og det jeg ble utsatt for hos den amerikanske bilforhandleren var som tatt ut av forsvarets lærebok i avhørsteknikk.
Den ene selgeren var mest hyggelig, den andre var mer aggressiv. De pratet noen minutter hyggelig, skrøt av Norge, og spurte om barna mine osv. Så strammet de gradvis grepet og angrep fra flere vinkler samtidig. De dro fram en ferdig utfylt kontrakt som jeg bare kunne signere. De bare lo av meg da jeg sa at jeg måtte rundt og se på flere biler før jeg bestemte meg.
Ingen med vettet i behold kunne være så håpløst teit at han lot dette gullkantede kjøpet gå fra seg. De sa det ikke akkurat sånn, kanskje, men det var sånn jeg følte meg. Det var nesten så jeg puttet hendene i lomma av frykt for at de kom til å dra ut neglene mine hvis jeg ikke ga etter. Da jeg omsider litt fortumlet klarte å komme meg ut fra bilbutikken, truet de med å ta kontakt med meg dagen etter.
De hadde tatt kopi av det amerikanske førerkortet mitt, og jeg måtte oppgi telefonnummer og e-postadresse. Så de visste hvor de kunne få tak i meg.
Dette tilbudet var for godt til å si nei til, det var vel slik mafiaen formulerte seg i tidligere tider, når de truet med å ta livet av noen.
Carmax
Etter denne skrekkopplevelsen dro jeg til Carmax, en av USAs største bilforhandlere. Det var der jeg kjøpte den romslige Forden i 2003. Carmax selger alle typer biler og reklamerer med at prisene er faste, det er ingenting å forhandle og krangle om, og dermed blir alle behandlet likt, uavhengig av hvor gode de er til å takle en avhørssituasjon.
Hver av butikkene har hundrevis av biler til salgs, og kunden kan gå i fred og ro og sammenligne biler og priser. Og hvis man vil prøvekjøre noen biler er det ikke noe problem, og heldigvis ikke forbundet med kraftig kjøpepress. Så jeg prøvde en liten Mercedes og en liten BMW, begge med noen år på baken. Men prisen var jo en drøm, sammenlignet med i Norge, rundt 20 tusen dollar, eller om lag 120 tusen norske kroner.
Men så begynte jeg å fortelle min historie, at jeg ikke skal være i USA veldig lenge, og at det var viktig for meg å kjøpe en bil som jeg får mest mulig igjen for når jeg skal selge den. Det syntes selgeren hos Carmax var en morsom historie, han ropte på noen av sine kollegaer og spurte hva de syntes.
Det improviserte fagforeningsmøtet for bilselgere kom med en enstemmig uttalelse. Jeg måtte være sprø hvis jeg kjøpte europeisk bil for å ha i et kortere tidsrom. De fancy bilene faller altfor raskt i verdi. Jeg måtte rett og slett love dem å kjøpe japansk, noe annet ville være å kaste penger ut av vinduet.
Så selv om det gjorde vondt i sjela, jeg måtte rett og slett begynne å se på helt andre biler. Hjemme i Norge kjører jeg japansk bil og er kjempefornøyd med det, men jeg var liksom så innstilt på noe litt mer spennende og annerledes nå. Jeg prøvde flere brukte japanske biler, men fant ikke helt det jeg ønsket meg.
Virginia vs Washington
Så jeg begynte å lese annonser på internett, og fant omsider en pent brukt Toyota hos en forhandler utenfor hovedstaden.
Selgeren het Edvard og var fra Sierra Leone. Han så på førerkortet mitt der min gamle adresse fra Arlington sto. Selv om Arlington bare ligger noen kilometer fra Washington DC, så ligger det altså i delstaten Virginia. Det syntes Edvard var fint, for i Virginia er bilskatten bare tre prosent, mens den er 6 prosent i DC.
Jeg sa til selgeren at jeg nok måtte betale 6 prosent, fordi jeg nå bor i en leilighet i hovedstaden. Det mente han var noe skikkelig tull, det er vel ingen som frivillig gir fra seg penger til staten på den måten. Men da jeg ringte til forsikringsselskapet for å forsikre bilen, sa de at jeg kunne risikere å få bøter i DC hvis jeg parkerte der fast med skilt fra Virginia. Det ville jeg naturligvis ikke risikere, så jeg kjørte stolt ut fra bilforhandleren med Toyotaen med midlertidige skilt, inntil jeg kunne sette på nye i DC.
Mitt neste trekk var å oppsøke biltilsynet i hovedstaden. Det er nesten alltid stinn brakke der, og ofte flere timer å vente. Da det ble min tur, kunne den ikke spesielt vennlige damen fortelle at for å få skilt i hovedstaden, måtte jeg først ha sertifikat i Washington.
Jeg sa at jeg jo har hatt førerkortet fra Virginia i mange år, og har kjørt over hele USA med det.
Byråkratisk kvikksand
Nei, sa damen, det var ikke noe argument. I DC har de sine egne regler, og vær så god neste. Men jeg ga meg ikke, og fikk etter en del fram og tilbake vite at jeg må ta teoriprøven på nytt i Washington. Men for å ta teorien må jeg først vise fram pass, visum, journalistakkreditering, leieavtale for bolig, og kvitteringer som viser at det er jeg som betaler for strøm, telefon, vann og kloakk der jeg bor.
Dessuten må jeg skaffe bevis for at jeg har social security number, eller amerikansk personnummer. Og jeg som bare er vikar.
Leieavtalen står jo ikke i mitt navn, det gjør heller ikke regningene. Hadde jeg bare hørt på bilselger Edvard fra Sierra Leone.
Hadde jeg fått Virginia-skilt på bilen, så hadde saken vært biff. Der hadde jeg ikke behøvd å bytte førerkort.
Jeg hadde kanskje fått noen bøter i hovedstaden, men faren for det er nok mest teoretisk. Nå sitter jeg i amerikansk byråkratisk kvikksand til oppunder halsen, og aner ikke hva jeg skal gjøre. Av erfaring vet jeg at det kommer til å ta masse tid og krefter, men sannsynligvis finnes det en mulig utvei ett eller annet sted. Det mest irriterende er at fornuftige argumenter ikke har noen som helst virkning på byråkratene. De bare holder seg til sjekklistene sine.
Så jeg får vel innrømme at ikke alt er en dans på roser her i the land of the free. Selv her har friheten sine grenser."
Så til dere som drømmer om det frie og flotte UTLANDET:
God tur, og lykke til ......
Erik
(som ikke dermed sier at han er enig i alle regler)
