Denne pasjonen til "luft i luggen og fluer i tenna" begynte i 1993 og kommer ikke til å gi seg før jeg dør. Hvis jeg lever så lenge.
Jeg tror jeg er på min femte Audi tupé og har måttet smile høflig til misunnelige kollegers eneste forsvar for sin egen hverdagslige grå trivialitet: "Jasså, så du hadde ikke råd til tak?"
Jeg elsker alle disse bilene. Ubegrenset takhøyde. Det eneste du kan stange hodet i måtte være en satelitt noen kilometer oppe der et sted. På en innlysende måte får jeg nesten 360 graders rundsyn uten blindsoner med B- og C-stolper. Med vinddeflektor bak forsetene (4000 kroner) har jeg ikke den litt slemme vinden bakfra som ellers ville tvunget meg til å bruke to-komponent hårlakk hvis frisyren er viktig.
Dessuten er jeg blitt en snillere sjåfør. Det viktigste nå er ikke å komme frem, men å være underveis. Hvem andre kjenner dere som greier å bruke 24 timer på strekningen Oslo-Kristiansand? Jeg fant alle de omveiene som nesten ikke eksisterer på distansen.
Jeg må ha kjørt alle bygdeveier og skogstråkk som finnes fra Oslo A til Kristiansands B, men var innom K og N underveis og la på meg to kilo i vaffelspising med rømme og bringebærsyltetøy på utallige småsteder.
Jeg er på siste oppløpsside av 60-årene og stortrives med å kjøre langsomt og brulker bilen som alibi. Fordi jeg har kabriolet skal jeg leve opp til ryktet om 70-åring med hatt. Perfekt hastighet for en kabriolet er 70-80 kilometer i timen for å høre fuglesang i skog og kjerr og når de er ferdig med sine brunsthyl i begynnelsen av juli overtar Bose med 10 høytalere spekket med Vivaldi, Mozart og noe annet som ikke trenger karosserisvekkende sub-woofere.
Jo da, det er et par ulemper ved den takløse verden: Støy. 4-felt motorveier med allverdens busser og lastebiler umuliggjør samtaler og Vivaldi. Tunneler er et kompakt helvete av lyd. Det er bare å innrømme nederlaget. Opp med taket og lev som de andre som sitter der i sine dumme biler. Jeg skjønner godt at de blir tatt i fartsovertredelser og vil fort frem nøår de kjører rundt i noe så kjedelig som 4 hjul med ståltak, mens jeg kroes i 70.
Men det er mer enn som så: Innvendig renhold. Jeg har direkte adgang til alt det naturen pøser uta av pollen og støv. Våt klut har sine sider og ikke minst når måkemor og måkefar har brukt det sorte taket som avlastningsområde for alt de fikk i seg av mat i går. Det er ufattelig hva en måke kan få i seg.
Og apropos tekstiler. Jeg har altså stofftak som noen motorjournalister kaller gammelmodig og passé; det skal liksom være kabriolet med ståltak nå.
Svaret kom fra Rolls Royce som også kjører på duk: "Man kjøper ikke en vendbar jakke, man kjøper to".
Så blar man om og finner en test/hyllest av MX-5 20th anniversary
