Den gode gamle bilturen

En biljournalists arbeidsdag er over. Men han sitter jo tross alt i en MX-5.

Vi Menn Bil er et av de store bilbladene i Norge. Vi har fått lov til publisere en artikkel fra 2018 fra deres arkiver, som beskriver den gode bilturen man gjerne blir fristet til i en MX-5. Og dette er en biljournalist som har kjørt mye biler som vi andre bare kan drømme om.

Jeg er fire mil hjemmefra. Det er kun en halvtime til sofaen og tv-skjermen. Men i kveld gjør jeg det annerledes. Jeg tar den lange runden.

Tekst: Øyvind Jakobsen
Foto: Terje Bjørnsen og Øyvind Jakobsen

Da jeg var guttunge, dro folk der jeg bodde på biltur for bilturens skyld. Vanlige folk med vanlige biler, kjøretøy vi i dag ville kalt primitive, skrøpelige og under-motoriserte. Ungene var stablet i høyden i et trangt baksete uten setebelter. Kanskje tok de med seg et par cam-pingstoler og drakk en kopp kaffe ved en avkjørsel. Så kjørte de videre. En time, kan-skje mer. De kjørte fordi de likte det. Bilturen var en Fin Ting. Noe folk tok seg råd til og tid til.

I omgivelsene jeg bor i i dag, er det ingen som gjør dette mer. Ikke jeg heller. Bilen brukes til nødvendig frakt. Når vi moderne mennesker har fri, finner vi oss som regel en sofa og en skjerm å se på. Skal nordmenn på en lengre tur, tar vi fly.

Men i kveld skal jeg vekke den formålsløse bilturen til live. Jeg har ingen forpliktelser. Arbeidsdagen tok slutt for flere timer siden. Alle oppgaver som hører til selve testen av bilen jeg kjører, har jeg gjort unna. Ingen unger skal fraktes hit eller dit, det er ingen-ting som må handles. Jeg trykker på start-knappen og legger av gårde.

Fred
Landeveien er tom for biler. Bare en og annen syklist er ute og pusser på formen. Samtlige er menn på min alder, alle sykler alene. De er ute delvis av samme grunn som meg, tenker jeg: De har fri fra kolleger eller familiemedlemmer som skal ha dem til å gjøre noe. Fine folk, syklistene. Lette å kjøre forbi.

DANS: Kjør godt, ikke fort. Det handler om å finne flyt.

Jeg legger litt ekstra i kjøringen. Jeg skal ikke kjøre fort, men prøve å kjøre godt. Bilen er liten og smal. Der veien er bred, kan jeg plassere den litt som på en racerbane, uten å forlate kjørefeltet mitt. Ut mot veiskulderen før en venstresving, tangere gulstripa, slippe bilen ut mot skulderen ut av svingen. Binde sammen den ene svingen med den neste, mykt og pent. Det er ekstra deilig i denne bilen, men jeg kunne prøvd det samme i min egen kjedelige familiefrakter også. Det hadde vært fint det også.

På et ekstra svingete parti i en lang motbakke blir vi et harmonisk par. Jeg leder med små bevegelser. Bilen følger i en myk dans fra den ene kurven til den neste. Den vesle Mazda MX-5-en er ekstremt godt egnet for dette formålet. Den er kjapp på alle måter, for alt jeg gjør blir straks besvart.

Floskler som «bedre med liten og kjapp enn stor og slapp» dukker opp i hodet, og blir for alvor bekreftet da jeg tar igjen en av disse høye to-og-et-halvt-tonnerne som oversvøm-mer landet. Sjåføren bremser ned til sneglefart før en sving som jeg kunne tatt uten å røre pedalen i midten, uten noen form for dramatikk. I en MX-5 er det lett å tenke at noen av dem som har kjøpt disse enorme SUV-ene, har valgt feil redskap. Har nordmenn fått gigantomani? Eller har de virkelig bruk for de rullende skipene? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg sjelden ser at mange seter er i bruk i dem.

Safari
Jeg er ikke mer enn 9 mil fra Karl Johan i Oslo, men likevel i en annen verden. Det er nesten ikke hus i denne dalen. Til gjengjeld er naturen irrgrønn. Jeg følger med i skogkanten, for jeg vet at det er mye sau her. Jeg ser ingen hvite ulldotter, kanskje er de jagd over ås og hei av ulven som har tatt for seg her de siste ukene.

I stedet ser jeg to elger som står og glaner dovent. Jeg bremser forsiktig og roter i sekken etter mobilen for å ta et bilde. De lunter rolig inn i skogen før jeg får den frem. En av våre små rovfugler er på musejakt i sirkler over et jorde, og like etter letter ei orrhøne fra asfalten foran meg. Skulle tro jeg var på safari og at det neste jeg får se, er bøfler.

BØFLER: Nei da, det handler om vanlige kyr. En av dem prøvde å forurense bilen.

Det er ikke så langt unna. Oppe i en bakke står en bøling kyr. Det har tatt kvelden midt på veien og flytter ytterst motvillig på seg. Det blir nesten i meste laget for en bytufs når dyret rett foran bilen løfter på halen og slipper en gjørmete foss ned på asfalten så det skvetter i retning bilen. Jeg styrer rundt møkka, for dette er ikke ei lukt jeg ikke vil ha med meg helt hjem. Jeg husker en gammel avistittel om at kupromp er verre for klimaet enn eksos. Spiser jeg mindre kjøttdeig, kan jeg altså kjøre mer bil. Det er noe å tenke på.

Termos neste
Ute på bredere vei igjen synker jeg litt ned i setet på langkjøringsvis. Jeg har kjørt her før under biltester. Da er jeg alltid opptatt med å kjenne på bilene jeg kjører, og ikke minst av å tenke på hva jeg skal skrive om dem. Automatisk begynner hjernen å jobbe på den måten nå også, men jeg fortrenger det. Jeg er jo på tur.

FARGER: På en tur uten mål og mening ble kjent og kjedelig terreng pent.

Jeg ser på rapsåkeren i stedet, og lurer på hvorfor jeg ikke har lagt merke til at den er knallgul på denne tida når jeg har kjørt her før. Kveldssola gjør noe med hvordan alt ser ut. Østlandsterrenget – sorry, dere innfødte, som innflytter har jeg ofte tenkt på det som landets kjedeligste – blir pent og gyllent. Veien, som på dagtid ofte er tett av biler, er nå kun min, som om den var lagd for meg.

Jeg bestemmer meg for en ting. Jeg skal kjøre flere bilturer uten mål og mening. Kanskje skal jeg ta med meg campingstol og termos også.

Mer lesestoff finner du på vimenn.no